Urda-gjengen


Griff Kommunikasjon Hilde Kalsveen Høst 2019

På Isegran yrer det av liv hele året. Både dyr og mennesker er en aktiv del av det lille samfunnet på den lille “kulturøya” i Fredrikstad sentrum. Kommer du med ferga og går av på Isegrans fergested, så er det første som møter deg ikke bare den store vakre fullriggeren Najaden hvor det jobbes iherdig med restaurering og små trebåter som dupper i vannet, men også spor etter beveren som er meget aktiv her med sine egne trebearbeidende prosjekter. Et stort tre måtte nylig felles før det ramlet over båtene etter å ha vært offer for beverens gnaging. Enkelte trær langs vannet har nå blitt kledd med netting for beveren ikke skal felle de.

I andre enden av øya finner du det store båthuset til jakten Urda. Dette er nok et spennende fartøyvernprosjekt på Isegran.

Her arbeides det jevnt og trutt med å få den den 89,5 fot store båten krympet ned til den opprinnelige størrelsen på 77 fot. Dette har de ikke gjort før, men ser ikke det som noen hindring. De skal bare skjære vekk 21,5 fot i midtpartiet og skjøte båten sammen på midten forteller Knut Sørensen med et stort smil og får det til å høres ganske lett ut. Uansett er det en tidkrevende jobb å håndtere en 137 år gammel jakt på 150 tonn som flere ganger har vært nær kondemnering.

Her ligger hun, så vidt opp av vannet og på vei inn i sitt nye båthus. Midtpartiet er nå delvis borte og snart er det klart for å slepe båten inn i Urdahuset i to halvdeler. Urda har etter en lang og mangslungen karriere blitt tatt hånd om av Seilskuteforeningen Øst i Viken og kommet hit for å virkelig få en total “makeover”. Denne damen som er 137 år i 2019 trenger mer enn en kraftig opppussing. Her må det bygges om og veldig mye må lages på nytt. Urda skal tilbakeføres til opprinnelig type og tilstand. Hun skal igjen bli en seilende jakt etter å vært motorisert fraktebåt i mange år. Urda var den 5. største av de 1000 jaktene som eksisterte rundt 1900. Hun kunne laste 800 tønner. Hun ble brukt til å frakte saltfisk fra Lofotfiske til vestlandet for tørking, og til videre transport av klippfisk til middelhavslandene. Hun hadde og turer til Russland. Urda tilhørte den mest sagnomsuste jakteskipperen Knut Aga, som har fått gården sin i Sørfjorden bevart som museum. “Agatunet”. Båtbyggeren Lars Skåla var ikke mindre omtalt. Skåla bygget båtene i fjæra. Han var kjent som en omreisende meister. Og “Urda” var nok en jakt mange la merke til, da den er omtalt i positive ordelag i de kilder en kommer over.

Det tar enormt mye tid når man skal restaurere gamle skip og det trengs også en god del penger for å få dette til. Selv om ressursene er små er humøret på topp og pågangsmotet sterkt og de møter opp hver eneste mandag hele året. Det lokale næringslivet har også bidratt med ulike tjenester og produkter for hjelpe til med fremdriften og noe penger har også kommet inn. Venneforeningen Seilskutenes Venner er også viktig for Urdaprosjektet.

De er vant med ambisiøse prosjekter på Fartøyvernsenteret. Urda skal utvikles til et levende kulturminne. Det vil si at hun etter å ha blitt tilbakeført til seilende fartøy, deretter skal driftes og vedlikeholdes. Det handler om vern gjennom bruk.


  • URDA
    1882 : Bygget som seiljakt i Kvinnherad, Hardanger.
    Skrog: Opprinnelig jakt på 77 fot.
    Dagens lengde: 98,5 fot
    Forlenget i 1953 med 14 fot på midten og 6 fot akter.
    Rigg: Opprinnelig jakt (en mast), så galeas (to master fra ca 1910)
    Rigget ned til motorfartøy i 1938
    Bredde: 6,8 meter
    Dypgang: 3,4 meter