De er stemmene fra gata, og de har mye på hjertet. Hver onsdag klokka 17 møtes de på St. Croix-huset.
– De som kommer hit, er opptatt av hiphop-kulturen og har drevet med rap på egen hånd. Alle er vokalister, og de kommer til meg for å få hjelp med å lage musikken. Her får de skrivehjelp, de lærer om rytmikk og hvordan utvikle flow, om å lage musikk, om studioarbeid, koring og litt produksjon. Men det viktigste er at de får en trygghet, en wibe, at de vokser på utfordringene de får her.
Jonas Bjerketvedt jobber til daglig med lydkunst og audioinstallasjon og hadde på et tidspunkt en workshop med installasjonen «Work the beat» på Gressvik fritidsklubb. Men ungdommene der var ikke så interessert i installasjonen, de ville ha hjelp med hiphop-prosjektene sine. Så Jonas, bedre kjent som Sjel-Jonas fra hiphop-gruppa Pen Jakke, tok kontakt med St. Croix-huset for å høre om de var interessert i et samarbeid. Det var de. Dermed satte de i gang en høstferie-workshop.
– Det kom masse folk! Og det var kjempegøy, vi lagde to låter sammen på fire dager. Og jeg skjønte at dette må vi jo bare fortsette med, forteller han.
St. Croix-huset bidro med midler til en fast kveld i uka, og tilbød lokaler og utstyr. Sjel-Jonas ble den selvfølgelige lederen for St. Croix-kollektivet. Nå har et år gått, og de møtes fremdeles. Av og til er de 9, andre ganger 5, til sammen har det vært cirka 20 ungdommer innom i løpet av året. Noen kommer og går litt, det er helt opp til dem, dette foregår på ungdommenes premisser.
– Vi starter gjerne med at vi kommer opp med en idé, musikalsk eller tematisk, som blir utgangspunktet for det vi gjør videre. Jeg legger opp en beat, vi finner et tempo, putter på noen synthlyder, og så setter vi i gang skriveprosessen. Noen skriver fort og med en gang, noen trenger lenger tid og skriver heller hjemme.
Til slutt kommer de sammen igjen, viser fram det de har fått til og jobber videre med det i studio. Ungdommene får tilbakemeldinger fra Jonas underveis, og de kommer med innspill til hverandre. Det krever litt mot å eksponere seg selv og tekstene sine for de andre, men Jonas ser at ungdommene vokser veldig i denne prosessen.
– De føler at de er en del av noe, de er en del av kollektivet. Og de erfarne drar de nye med og gjør dem tryggere. Det hender selvfølgelig det er konflikter her, som i andre kollektiv, men det er også vakre øyeblikk da folk vil hverandre vel og hjelper hverandre videre. Det er kanskje den viktigste læringen her.
I tillegg til å lære om skriveprosessen og studioarbeidet, handler det om å lære hiphop-kulturen og stilen. For dette skal ikke være avslepen glatt pop, dette er street, subkultur, det henger sammen med skating, breaking, graffiti og gateliv og er et alternativ til popmaskineriet. Målestokken på om noe er riktig, er at musikken kan fungere i en skateboard-film. Jonas har vært i denne kulturen og bransjen hele livet og er hiphoper langt inn i sjela.
Og det er kanskje det viktigste med prosjektet, at ungdommene får satt ord på det som foregår i dem og rundt dem, og at de føler at noen hører. Det er faktisk mange som har fått hørt på dem i løpet av dette året kollektivet har holdt på, ungdommene har hatt mange konserter, og det har vært stor interesse. Det har nesten vært litt i overkant mye opptredener. Det er bra å få brynt tekstene på et publikum, mener Sjel-Jonas, men det å stå foran et publikum og takle alt fokuset kan være litt voldsomt. Derfor skal de ta det litt med ro framover.
– Nå har vi nettopp flytta studioet inn i et annet bygg og fått på plass nytt utstyr, vi har oppgradert software og bygd ny vokalboks. Da blir det enda mer inspirerende å jobbe i studio. Alle låtene vi har ferdig til nå, ligger ute på Soundcloud. Og når vi har låter nok, skal vi lage en digital utgivelse som blir tilgjengelig på Spotify, iTunes og alle sånne steder. Det er masse læring i det også, vi skal lage tittel og cover og forhåpentlig flere musikkvideoer etter hvert.
Sjel-Jonas koser seg stort med St. Croix-kollektivet og ønsker alle ungdommer med en hiphoper i magen velkommen i crewet. Her er det plass til flere, bedyrer han, og han ser at det de driver med er bra.
– Det gir mening når jeg ser at ungdommene vokser på det. Da føler jeg at konseptet har vært vellykka, når ungdommene blir trygge og vokser både musikalsk, kreativt og menneskelig. Dit føler jeg vi har kommet.