Lykkeberg

Lykkebergvillaen ligger nærmest som et lite slott midt i Fredrikstad sentrum. Med sin beliggenhet på en høyde, omgitt av en stor, grønn park og med domkirken, Norges Bank-bygget og det nye rådhuset som nærmeste naboer, har den en sentral plass i bybildet.

Julius Nicolai Jacobsen (1829-84) kom opprinnelig fra Drammen, men slo seg opp som sagbrukseier i Fredrikstad på 1850-tallet. Han etablerte Græsvik Brug og sto dermed for utviklingen av hele Gressvik som lokalsamfunn. Han var en samfunnsengasjert person som blant annet satt på Stortinget, i bystyret og var viseordfører. I 1855 kjøpte han Lykkeberg-eiendommen fra Skipsreder C. F. Kreutz. Ettersom bygrensa ikke ble endret før 1867, lå Lykkeberg på den tiden i Glemmen kommune. Han pusset opp husene, giftet seg og fikk etter hvert åtte barn. Hans kone Olivia, født Bredesen, kom fra Odals Verk, og vokste opp under gode kår der. I 1874 solgte Jacobsen en del av eiendommen til kirketomt, og i 1883 overdro han også det arealet som skulle bli Kirkeparken til kommunen.

Forretningene til J. N. Jacobsen gikk godt. Han ble en viktig mann i byen, og med stor familie ønsket han å oppføre en ny villa på Lykkeberg. Arkitekten ble Paul Due. Han var utdannet ved den polytekniske høyskolen i Hannover, og i likhet med Peter Andreas Blix, var han blant de norske «hannoveranerne», som var med på å sette preg på datidens norske arkitektur. Due startet sin arkitektpraksis i USA i 1856, men kom til Norge i 1866 hvor han jobbet med gjenreisningsprosjekter etter bybrannen i Drammen. I perioden 1870 til 1890 drev han eget arkitektkontor sammen med Bernhard Steckmest. Due var gjennom hele sitt liv en aktiv Samfunnsborger, en ivrig debattant og talsmann for arkitektstanden. Han var med Peter Andreas Blix og stiftet Den norske Ingeniør– og Arkitektforening i 1874. Due var motstander av dannelsen av Norske Arkitekters Landsforbund, som for øvrig først ble stiftet i 1911. Han var en typisk ingeniørarkitekt, og han protesterte kraftig mot å bli kalt kunstner.

Lykkebergvillaen har et tilnærmet kvadratisk grunnplan. Til sammen har den en brutto grunnflate på 460m2. Den er oppført i mur og har klare trekk fra middelalderens arkitektur, særlig gotikken hvor spissbuene var fremtredende. Hovedfasaden er mot Nygaardsgata og Vesterelva i vest. Litt til høyre for midten av fasaden fører en stor bred trapp opp mot det fremskutte inngangspartiet til den innenforliggende salen. Inngangen består av tre buede døråpninger. Den midtre døra er markert med to granittsøyler. Inngangspartiet ender i en gotisk buegavl over verandaen i etasjen over. Vinduene på resten av fasaden har ingen symmetrisk plassering. Karakteristisk er de store buede vinduene i første etasje på høyre side av midtpartiet. Her var det opprinnelig vinterhage. I andre etasje på venstre side er de fem smale vinduer markert med granittsøyler. De markerer røkeværelse som lå i tilknytning til biljardrommet. Sydsiden av bygningen, i retning domkirken, er preget av en gavl lengst til venstre på fasaden. Her lå salongen i første etasje, mens foreldrenes soverom var i andre. Salongen hadde et framskutt parti med vinduer, og dette fungerte derfor også som balkong for soveværelser ovenpå. På hjørnet til høyre er det et tårnbygg. I første etasje var det her et lite kabinett med innvendig avrundede hjørner. Hovedinngangen er fra øst. Over døra er det oppført en såkalt inngangsportikus, der herskap og gjester kunne stige tørrskodd av og på sine hestetrukne kjøretøyer. Med sine spisse vinkler, gotiske buer og spir, kommer den middelalderske inspirasjonen tydelig fram nettoppp her. Eksteriøret har svært rike utsmykninger i pusset mur. I Fredrikstad mangler bygningen sidestykke, men den kan med sin historistiske stil i noen grad minne om Phønix, som ble oppført omtrent samtidig. De rike smijernsarrangementene på taket, i verandarekkverkene og dørene forteller også om ekstravaganse.

Utdrag fra praktboken Arkitekturen i

Fredrikstad av Lars Ole Klavestad. Teksten er gjengitt med tillatelse fra forfatter.



Boken er tilgjengelig hos byens bokhandlere.