Metodiske hammerslag mot meiselen som treffer den harde, størknede leiren, lager korte skarpe lyder i rommet. Hvitt, brunt og rosa finstøv sprer seg langsomt utover gulvet. Arbeidet kan ligne på en gullgraver som slår i stykker malmen for å finne den lille gullklumpen. Men i stedet fokuserer Lina Meseke på å ta vare gamle materialer. Ressurser som er blitt liggende, men som nå er blitt verdifull råvare i usikre økonomiske tider.
Mesekes verksted har to store industrivinduer i støpejern med sprosser som deler det inn i små firkanter. Hun setter seg i hjørnet av lokalet under en hvit pølseinstallasjon som for tilfellet fått det ærefulle oppdraget å være en tronestol (i hvert fall i forfatterens øyne). Hun ser et øyeblikk på mobiltelefonen før vi begynner å snakke.
Du sier du har begynt å ta i bruk gamle materialer. Resirkulerer leire som er blitt liggende. Er det en spesiell årsak til det?
Det er noe jeg gjør innimellom. Siden det er et «gratis» materiale blir du friere i uttrykket. Det er også en mengdebegrensning siden du bare får en viss mengde som har samme egenskaper. Siden jeg jobber med en installasjon synes jeg det kan være en fin måte å avslutte et prosjekt på. Når leiren er slutt da blir det det antallet og det tilsvarer sånn cirka hva jeg hadde tenkt i hodet mitt.
På Norske Kunsthåndverkeres Årsutstilling på Hydrogenfabrikken viste du installasjonen Frozen Movements. Av tittelen kan man tenke seg at både bevegelsen og momentet er avgjørende for det ferdige resultatet. Kan du forklare tanken bak verket?
Det som har å gjøre med Frozen Movements er bevegelsen i formene som skjer under produksjon. Så har det med å gi fra seg litt kontroll. Når jeg lager de er de tilnærmet vertikale. Og når jeg setter de inn i ovnen begynner de å bevege seg når ovnen blir varm. Da får de ukontrollerte bevegelser. Når ovnen kjøles ned er de fast i den bevegelsen. Jeg gir fra meg styringen til ovnen som skaper en bevegelse som er uforutsigbar. Det kan også speile det jeg jobber med ellers, en uro og en usikkerhet.
Som utdannet keramiker beveger du deg like mye i det frie kunstneriske feltet som tradisjonell, materialbasert håndverk. Er det en problemstilling som opptar deg?
Jeg har blitt mer og mer stolt over å kalle meg keramiker da det er blitt mer legitimt. Da jeg gikk på Kunsthøyskolen i Bergen i slutten av 90-tallet turte vi nesten ikke å si hva vi jobbet med. All materialbasert kunst var uglesett. Etter jeg flyttet verkstedet til Hydrogenfabrikken og skaffet meg egen ovn er min identitet blitt mer og mer keramiker, men med tillegg. Når folk spør så forklarer jeg at jeg jobber med skulptur og installasjoner i leire og keramikk. Innimellom jobber jeg med andre materialer. Uttrykksmessig så er det mer en formøvelse, samtidig som det er mine følelser og tanker.
«Når jeg går i gang med et nytt prosjekt så har jeg en overordnet idé, men så er jeg åpen for hva som skjer underveis.»
Arbeidene Out of the gravel er litt ubehagelige. De lange, mørke tentaklene som beveger seg oppover, som de ønsker å fange betrakteren. Tankene går til skrekkfilmer og det greske, mytologiske monsteret Medusa med slangehår. Har det noen litterære koblinger, eller er det en utforskning av form og strukturer?
Det er en videreføring av mitt uttrykk. Alle arbeider refererer til tidligere arbeider. Jeg har lyst å fange en rørelse, en ambivalens, en uro. At du ikke vet om det er snilt eller vondt. Det kan være litt forførende. Jeg er veldig teknisk, så jeg vil det skal være estetisk og godt utført teknisk, men at uttrykket kan være ubehagelig.
Leire og keramikk er fysisk krevende å jobbe med. Hvordan fungerer prosessen mellom hånd, materiale og ånd?
Den er veldig flytende, veldig behagelig, hvis den går som den skal. Når jeg går i gang med et nytt prosjekt så har jeg en overordnet idé, men så er jeg åpen for hva som skjer underveis. Samtidig så kan jeg la leiren styre prosjektet, men jeg velger ikke en helt umulig leire, så det er en samhandling.
Når du går i gang med et nytt prosjekt, er det arbeidets gang som er drivkraften eller målet?
Det kommer an på hvilken prosjekter det er. Fordi jeg har hatt en del prosjekter som er omtrent de samme. Da er det mest spennende helt på slutten, da jeg kan sette det sammen. I det med å jobbe med det samme så synes jeg det er det kontemplative som er fint. Samtidig så er det uinteressant om det blir for likt. Så jeg må lage en ny vri, fordi jeg liker ikke å gjenta meg selv.
Intervjuet er et prosjekt initiert av Østfold kunstsenter ØKS for å profilere Østfoldkunstnere. Se flere portrett på: ostfold-kunstsenter.no/kunstnerportretter