Tor-Magnus Lundeby
Tekst: Mats Linder
Tankene er like mye rettet utover som innover. Om systematisering og om å lage rammer, samtidig som tilfeldigheter styrer kunstnerskapen. Rundt omkring i det åpne, langstrakte atelieret ligger papirlapper som for den uinnviede virker uten mål og mening. Tor-Magnus Lundeby forklarer at det er pastillesker han klippet i stykker, og som han fått fra den lokale godterifabrikken Brynild. Fargekoder og tallkoder viser til datoer og annen nødvendig informasjon rundt produksjonen. Disse kodene blir satt sammen til velorganiserte collager.
Lundebys systematisering er viktig for den kunstneriske prosessen. Han er opptatt av tall og deres innbyrdes forhold. Satt i relasjon til hverandre former logikk og tilfeldigheter et særegent kunstnerskap. Samtidig lurer jeg på om det kan bli en fangtrøye.
Som systematiker fasineres jeg av ditt univers og hvordan du samler informasjon og ting rundt det som skal føre til nye arbeider. Samtidig lurer jeg på hvordan det påvirker deg når du ikke klarer å få til en komplett samling av for eksempel pastillesker. Blir det som et hakk i plata som skaper en forstyrrelse i den kunstneriske prosessen eller gir du F og bare kjører på?
I kunsten min godkjenner jeg det meste. Hadde det vært spesielle serier med utgivelsesnummer i platesamlingen hadde jeg jobbet til jeg fikk hver eneste. Når slike serier var komplett ble energien borte. Det lærte jeg mye av. Å ikke ha komplett serie gjør det bare mer spennende.
Dine malerier er bygd opp over flater med farger i sterke kontraster. Fargebruken er utradisjonell. Hvordan kommer du frem til den enkelte farge. Er det et spontant valg eller påvirkes det også av systemer?
Det er nesten alltid spontant. Jeg har en idé om en grunnfarge. Så ser jeg tilbake i historien sånn at jeg ikke gjentar fargene alt for mye. Men det kan bli et problem etter hvert, at det ikke blir for mange like bunnfarger. Men når bunnfargene er satt så pleier jeg å jobbe intuitivt. Det kan hende at jeg har fargekombinasjoner i hodet som jeg ønsker å teste ut. Jeg pleier å legge på mange farger til det nærmer seg et metningspunkt, og hver farge er spesifikt knyttet til en form.
Du har mange prosjekter som går parallelt. Hvordan klarer du å sjonglere de uten at det blir kaos?
Før har jeg alltid malt fram mot utstilling på et privat galleri. Da har det vært en sånn i året, og da har det vært nok å jobbe mot. Men nå som jeg ikke har de galleristene lenger så måtte jeg tenke annerledes. Det skjedde noe rundt 2007/2008 da galleriene begynte å slite. Derfor måtte jeg begynne med noe som ga mening over lang tid. Da gikk jeg inn i langvarige prosesser. Det er ikke tid til alt på én gang. Foreløpig dykker jeg inn i et og et prosjekt og går ut igjen, og det gjør at jeg klarer å holde veldig effektiv ateliertid.
På veggen i atelieret henger collagen RGB Gjenviningsverft. Det vekker en viss fasinasjon. Jeg begynner å lure på om det er en fremtidsvisjon. En sammensmelting av det digitale og analoge samfunn. Det har også noe dystert over seg. Som om individet er marginalisert til kun å være en brikke i systemet. Kan du forklare tanken bak verket?
Jeg har tenkt på verft, skipsbygning og gjenvinning. Faktisk noe så konkret som det. Så har jeg hatt noen av de sigaretteskelappene liggende. Og de fargene og utklippene jeg hatt og samlet i ti år har styrt komponeringen. Så jeg har valgt ut kremen av disse lappene og brukt de beste i ett verk. Jeg ser ikke mye dysterhet her.
I mange år bodde du i Finland. Er det stor forskjell på hvordan finske og norske myndigheter ser på kunsten som samfunnsbærende?
De har ikke like mange stipendhjemler der. Det er også litt annerledes inndeling mellom forvaltningsnivåene. Det betyr at man kan søke om de fete stipendene fra både staten, regionene og hovedstaden. Men de tar kunsten veldig alvorlig. De har også et mye bedre fungerende privatisert kunstliv, samlinger, stiftelser et cetera i Finland. Når man ikke har noe valg må man jobbe veldig godt med de sidene. Jeg har opplevd at det norske kunstmiljøet er litt for mye offentlig avhengig. Det henger sammen med politikken fra syttitallet og langt bakover at staten skal ta ansvaret. De har også noe Norge mangler, en egen atelierstiftelse lagt under billedkunstnerorganisasjonen. Det er mer gjennomslagskraft for ting i Finland. Så har man ikke uendelig med møter og supperåd.
Du er opptatt av kunstpolitikk. Hvilken type spørsmål er det som engasjerer deg mest?
Jeg ser annerledes på mulige støtteordninger enn det man ser på i Norske Billedkunstnere, det som går på stipender og støtte til prosjekter. Jeg tenker på det at kunstnere trenger en støtte til atelierleie og at det finnes nok atelierer å leie i større byer. Det som skjer på atelierer og verksteder kommer det nok bli større fokus på etter hvert. Kanskje mer enn utstillingsaspektet.
