Kunstnerportrettet: Petter Hepsø

Døren til Petter Hepsøs romslige og lyse atelier er åpen. Men kunstneren selv er ikke til stede. Et kjapt blikk skanner rommet. Det meste er plassert langs veggene. Skulpturer, verktøy, materialer og et skrivebord. Midt i rommet står en kavalett montert til en kraftig stamme som i sin tur er festet til solide plank. Plasseringen kan synes like symbolsk som praktisk. I sentrum står arbeidet, og til syvende og sist resultatet.

Mats Linder Mats Linder Jul og vinter 2021

Denne dagen er Hepsø nær sitt eget følelsesliv. Han har nylig mistet en god venn. Tankene er plassert ulike steder. Vi snakker om å være et menneske. Midt oppi alt dette melder tvilen seg. Om hva som er viktig. De på forhånd konstruerte spørsmålene føles plutselig tomme og overfladiske. Men sånn er nå livet. Når ting vektes opp mot hverandre får de ulik verdi ut fra tid og ståsted.

Når jeg ser dine skulpturer tenker jeg på tilstand. En tilstand av vektløshet og tyngde. Om å være nærværende og fraværende på samme tidspunkt. Gir det relevans?

Definitivt. Noen ganger så har jeg vurdert å bruke det som tittel – Tilstand I og Tilstand II. Ofte så ligger det i tittelnavnet, som søvn eller vektløs.

Hvis du hadde vært dyr for én dag. Hvilket dyr hadde du da valgt å være, hvorfor og hva hadde du ønsket å gjøre den dagen?

Hvis man er et dyr så har man ikke de hemningene. Og det er ganske befriende å tenke på. Men hvis man så går tilbake til å bli menneske igjen så blir man gjort ansvarlig for de handlingene. Jeg har byttet litt på forskjellige dyr, men jeg er definitivt en bjørn. Jeg har behov for å gå i hi. Jeg har behov for å jakte. Og jeg har behov for å utfolde meg fysisk. Den ene dagen hadde jeg bare satset på å kjenne hvordan det er å være en bjørn. Å være i kontakt med naturen.

Jeg tror egentlig ikke jeg hadde behøvd å gjøre så mye mer enn det.

Som skulptør forholder du deg til rom og form. Gallerirommet er annerledes fra det offentlige rom. Hvilket rom opplever du som mest givende å jobbe med?

Jeg har jobbet veldig mye med det offentlige rommet. Da er både skoler og helsebygg veldig viktig for meg. Sånne steder der folk utvikler seg eller er sårbare. Når det gjelder gallerirommet står man veldig fritt, men da man må ta en del valg, og det er krevende. Men når man vel våger å ta de valgene så er det veldig spennende. Så for meg så er det ja takk begge deler.

De fleste kjenner deg som en kunstner som jobber med kunst i offentlige rom. Hvordan ønsker du at betrakteren skal møte dine verk?

Så nullstilt som mulig, men det er kanskje for mye å be om. Jeg ønsker å kommunisere gjennom det jeg lager. Og jeg tror jeg klarer det. De får gjerne ta på tingene. Det synes jeg er viktig. Jeg har lagd skulpturer som oppfordrer betrakteren til å gjøre som dyret. Da er det selvfølgelig veldig morsomt om de legger seg ned og ser på himmelen slik som for eksempel skulpturen Himmelkikker i skolegården på Sandesundveien skole i Sarpsborg.

Jeg tolker det slik at du beveger deg mellom tradisjonell skulpturtradisjon og populærkultur. Hvordan vekter du den tekniske utførelsen kontra det idémessige innholdet i dine arbeider?

Jeg jobber sjeldent, nest inntil aldri, med levende modeller. Så for meg så er det på en måte en viss grad av troverdig anatomi som er viktig å få med i hovedtrekk. Men jeg jobber jo egentlig med mennesker. Så hvis du gjør det for mye dyr så blir det som et observert vesen. Det kan godt være mange abstrakte kvaliteter i det jeg gjør også. Men en viss grad av teknisk «skill» bør det være. Noen ganger mer enn andre.

Tror de fleste er enig i at det er noe gjenkjennelig i de spesielle situasjoner dine skulpturer utstråler. Som for eksempel hundeskulpturen Weltschmerz. Det er en type innadvendt aktivitet. Føler du deg ensom som person og i kunstnerskapet?

Ja… er det korte svaret. Og det lange svaret er at det er en nødvendig ensomhet. Og en selvvalgt ensomhet. Men det er også en slags kjærlighet og omtanke til verden. Weltschmerz er et gammelt begrep fra barokken hvor det handler om å ta opp verdens smerte nærmest og gjengi den i kunsten. Det er litt som det er å være kunstner også. Det er en nødvendig ensomhet. Å velge å være alene kan noen ganger medføre en følelse av ensomhet. Men det er uunngåelig. Det er nødvendig. Hvis ikke så blir det ikke noen kunst. Så enkelt er det. Men jeg savner og misunner på en måte de kunstnerne som klarer å jobbe og samarbeide i team. De blir kraftfulle mange ganger, og det hadde vært kult. Men så har ikke jeg valgt det, og da er det vel en grunn til det. Jeg går litt i hi, rett og slett. Det er ensomt å ligge i hi.

Petter Hepsø, bosatt i Fredrikstad

(f. 1973, Sarpsborg)

Utdannelse:

  • 1996–2000 Statens Kunstakademi, Oslo
  • 1994–1996 Mølla Kunstskole
  • Separatutstillinger (i utvalg):
  • 2021 Galleri Haaken
  • 2019 Østfold kunstsenter
  • 2015 Hå Gamle Prestegard, Nærbø
  • 2014, 2011, 2009 Galleri Haaken, Oslo
  • 2013 Kunstnerforbundet, Oslo
  • 2012 Østfold kunstsenter
  • 2011 Galleri Ismene, Trondheim
  • 2003 Galleri Brandstrup, Oslo

Gruppeutstillinger (i utvalg):

  • 2012 Tre Fokus, Telemark kunstsenter
  • 2009 Høstutstillingen
  • 2008 Homage á Nils Aas, Nils Aas
  • Kunstverksted, Inderøy
  • 2005 Kyss Frosken, Nasjonalmuseet, Oslo

Kunst i offentlig rom (i utvalg):

  • 2016 Nils Hønsvalls plass, Sarpsborg
  • 2016 Vøyen Bro, Oslo
  • 2015 Sannesundsveien Skole, Sarpsborg
  • 2013–2015 Nordlandssykehuset, Bodø
  • 2011 Infotjenester, Sarpsborg
  • 2009 St. Olavs Hospital, Trondheim
  • 2003 Kalnes Videregående, Sarpsborg

Innkjøp (i utvalg):

  • Akershus Fylkeskommune
  • Haugesund Billedgalleri

KORO (Kunst i Offentlig Rom)

  • Selvaag Gruppen
  • Sarpsborg kommune
  • Østfold Fylkeskommune

Intervjuet er et prosjekt initiert av Østfold kunstsenter ØKS for å profilere Østfoldkunstnere. Se flere portrett på: ostfold-kunstsenter.no/kunstnerportretter