Magnus Grønneberg ivrer for fine byrom og ambisiøs byplanlegging. Rockepoeten ser byen i sitt hjerte utenfra.
Grønneberg og CC Cowboys er i vinden igjen. I disse dager gir rockebandet ut sitt tiende studioalbum og feirer 25 år som plateartister. I sommer entrer de også scenen på Månefestivalen. Gjennom flere tiår har de reist Norge rundt – spilt på de største scenene og på de minste samfunnshusene. Få andre vet like godt som dem hvordan Fredrikstad blir sett på av folk utenfra.
Sentrumsmagasinet har utfordret Magnus Grønneberg til å dele noen av sine tanker om hjembyen.
– Fredrikstad har et godt renommé. Over hele landet treffer jeg folk som snakker varmt om byen vår. De synes det er så fint her, med brygga og Gamlebyen. Det må vi ta vare på og være stolt av, sier Magnus Grønneberg. – Men det er likevel mye som kan forbedres.
For fem år siden flyttet Magnus Grønneberg til hovedstaden, etter å ha bodd hele livet i Fredrikstad. Han syntes Oslo var fantastisk, men etter hvert savnet både han og familiens hund Milli å ha skau og sti i nærheten av utgangsdøra. Dermed kjøpte han hus på Cicignon, beholdt leiligheten i Oslo og kunne nyte det beste av to verdener.
De fire årene Grønneberg bare hadde adresse i Oslo, så han med en utenforståendes blikk det som blir forsømt og bortglemt i hjembyen. Han blir engasjert av forfall og mangel på estetisk verdighet i det offentlige rom.
– Byen er vår felles gård. Bygninger og bygårder som forfaller, bør rives eller forskjønnes. Og når gårdeierne ikke tar det ansvaret, bør byplanleggerne eller myndighetene gripe inn. Offentlige rom, der alle ferdes, bør være pene. Besøkende som kommer hit, ser forfallet tydeligere enn vi gjør selv, sier han, og legger til: – Det er folk som fyller byen. Folk med sine gleder, sorger og lengsler. Folk vil være i byen! Bare se på lekeplassen i domkirkeparken, der mennesker fra ulike kulturer og samfunnslag kommer sammen. Det er vakkert. Gi oss en skøytebane; det er slike møtesteder vi trenger.
Det nye Stortorvet, Litteraturhuset, opprustingen av gågata og gangbrua er prosjekter som har bidratt til å gi Fredrikstad et løft de seneste årene. Magnus Grønneberg taler varmt om alt dette.
– Også innføringen av gratis ferge var en moderne og klok beslutning. Det har vært en umiddelbar suksess som knytter byen sammen, mener han. Han synes imidlertid at det i Fredrikstad har vært en tendens til å si seg fornøyd med det man har oppnådd stykkevis. Han viser til Drammen, som har gått fra å være en shabby bakgård til å bli en by som stråler av selvtillit og vilje til å skape nytt.
– I Drammen har de ambisjoner og dundrer på. De har gjort mye med det offentlige rom. Det handler om å ville noe. Vi må ville noe og hele tiden jage og ta nye valg, sier han.
Magnus Grønneberg er ikke redd for å si fra. Han mener at nettopp motstand og friksjon må til for at noe nytt skal oppstå.
– Vi kan ikke bare stryke hverandre med hårene, da skjer det ingenting. Når vi i bandet skal lage nytt materiale, er det til tider høy temperatur. Og det må til. Det er da vi skaper.
Som artist er Magnus Grønneberg naturlig nok opptatt av at en levende by må ha levende kultur.
– Kultur forteller noe om hvem vi er, og hvem vi vil være. Vil vi være en by som bygger øvingslokaler og atelierer? Det kommunen investerer i kultur, får de tilbake i noe annet enn kroner og øre. Kultur gir folk en identitet, sier Grønneberg. Selv savner han et mer synlig teater og et godt galleri i byen.
Kultur forteller noe om hvem vi er, og hvem vi vil være. Det kommunen investerer i kultur, får de tilbake i noe annet enn kroner og øre.
Fra sin adresse på Cicignon får Grønneberg orkesterplass til en av de største ombyggingene i sentrum i nyere tid, når det utflyttede sykehuset skal forvandles til hundrevis av leiligheter. Han håper – og tror – resultatet blir pent.
– Jeg håper de får til å harmonere de gamle miljøene på Cicignon med den nye arkitekturen, sier Grønneberg.
Musikeren håper at den nye utleieren satser på spesialister og tar inn forretninger som slakter og ostebutikk.
– Jeg er veldig glad i Fredrikstad. Dette er byen som har fostret meg og gjort meg til den jeg er. Men byen må ikke bli for fornøyd med seg selv – da blir det stillstand. Vi må hele tiden jage videre, sier han.