Harald goes to Hollywood

Han har brent for film siden han var en neve stor. Men Hollywood-regissør Harald Zwart glemmer aldri hjembyen Fredrikstad.

Kine Jensen Kjell Jørgen Holbye Vår 2022

Egentlig var det nederlender han skulle vært. Iallfall om man skal legge fødselsattesten til grunn – Harald ble født 1. juli 1965 i den nederlandske byen Leiden, men legeforeldrene fant ut at de skulle prøve lykken i Norge. Turen gikk først til Geilo, deretter Sarpsborg, før familien på fire fant roen i Riddervoldgaten 7 i Fredrikstad.

– Jeg begynte på skole her i Fredrikstad og hadde en fantastisk oppvekst, forteller Harald. Vi møter ham på Fredrikstad kino der han driver med etterarbeid på Lange Flate Ballær 3, som skal ha premiere 1. april. Harald er full av lovord om gjengen han jobber med.

– Skuespillerne i Lange Flate er bare en fryd å jobbe med. De begynte kanskje som amatører, men i dag fremstår de som erfarne og ikke minst dyktige skuespillere som jeg virkelig setter pris på å samarbeide med, sier han.

Fra barndommen på Cicgnon har han bare gode minner. Den fotointeresserte guttungen var stamkunde hos Solem foto og kjøpte godterier i Randis butikk. Skolen lå et steinkast unna.

– Jeg var så oppslukt av foto og film, og det aller gjeveste var å lage animasjon, forteller Harald.

– Jeg kunne sitte i timevis og bevege på modellene, ta bilder – og jeg husker den utrolige spenningen når jeg hentet den fremkalte filmen og kunne se resultatet! sier han. – Jeg elsket hvert eneste sekund. Akkurat nå jobber jeg som assistent for datteren min på akkurat samme måte. Hun går på filmskole i New York og vil bli regissør. Jeg synes det er så moro. Jeg gjør ingenting annet enn å assistere, men det gir meg ordentlig klump i halsen, sier Harald.

Så rammer katastrofen. Moren, som jobber som lege på DeNofa blir syk og dør av kreft. Faren selger huset, og familien flytter til Lærdal. Etter halvannet år på Vestlandet vil Harald tilbake til Fredrikstad igjen.

– Det er nesten fortsatt en sorg at huset ble solgt, men pappa hadde gjort en avtale, og broren min og jeg fikk bo der mens vi gikk på videregående. Så jeg flyttet for meg selv da jeg var femten år gammel, sier Harald. – Jeg gikk på Frydenberg, spilte i band og hadde øverom på badet. Det var en fin tid, og heldigvis klarte jeg å holde meg unna usunne aktiviteter, småler han.

Etter videregående var det klart at det måtte bli film, og Harald kom inn på filmskole i fødelandet Nederland. Han han har arvet den kunstneriske interessen fra foreldrene.

– Mamma malte bilder, mens pappa skrev musikk. Det var et hjem fylt av veldig mye kultur, forteller han. – De var veldig støttende, det var egentlig bare bestefar som syntes dette med film var noe merkelig. Han var sjøkaptein. «Men hva skal du gjøre etterpå, da? spurte han alltid. For ham var det ingeniør, sjøoffiser eller lege som gjaldt, men jeg har alltid fulgt mitt eget hjerte, og det har jo tross alt gått ganske bra, smiler Harald.

Etter filmskolen ble det reklame, som fremdeles er en viktig del av Zwarts produksjon. Og han elsker det.

– Mange tror at det å lage reklamefilm er noe man gjør av plikt, men det er helt fantastisk lærerikt og holder deg helt i spissen av det som skjer der ute. Og så treffer man utrolig mange spennende mennesker og får anledning til å reise verden rundt – fra Cuba til Kasakhstan, overalt i verden, sier han. – Det som er så spennende, er at man oppdager at folk er like, uansett religion eller kultur. Jeg treffer folk som vil jobbe, som er hyggelige og vil at de og andre skal ha det bra, sier Harald, som også får med seg mange historiske hendelser.

– Jeg var i London den dagen prinsesse Diana døde, på Cuba da Fidel overlot makten til broren Raoul – og i Kina under kommunistpartiets 60-årsjubileum. Det er spennende, sier han.

Det store omslaget kom etter at Zwart hadde samarbeidet med den legendariske reklamemannen John Hegarty i det like legendariske britiske reklamebyrået BBH. Filmene ble vist world wide, og en dag kom det en telefon. Fra ingen ringere enn Stephen Spielberg.

– To dager senere spiste Veslemøy og jeg lunsj i Los Angeles med verdens kanskje mest berømte filmregissør. Det var uvirkelig, og jeg fikk nesten ikke frem et ord – det var Veslemøy som måtte stå for pratingen. To uker senere satt vi på flyet og skulle gjøre californiere av oss, sier Harald, som er full av anerkjennelse for Veslemøy Zwart.

– Hun er en risk-taker og en gründer, og gikk på oppgaven med å skape oss et liv i USA med krum hals. Det er mye å sette seg inn i, og Veslemøy har tatt seg av alt det praktiske og latt meg drive med film. Uten henne hadde det neppe gått, og jeg er utrolig takknemlig, sier Harald Zwart.

Og, som man sier, the rest is history. Harald Zwart har storfilmer som The Karate Kid (2010) og Skyggejegerne: Demonenes by (2013) under beltet, men også Hollywood-produksjoner som One Night at McCool’s (2001) og Agent Cody Banks (2003 i tillegg til skandinaviske produksjoner som Hamilton (1997), Død snø (2008) og den 12. mann (2017). Men hvordan føltes det egentlig første gangen på settet med stjerner som Michael Douglas, Matt Dillon, Liv Tyler og John Goodman?

– Det er mye enklere å være regissør på et amerikansk sett, slår Harald Zwart fast. – Det har å gjøre med profesjonalitet. Folk tar ikke ting personlig, og alle respekterer regissørens beslutninger. Jeg hadde nok mer vondt i magen da vi gjorde Hamilton, innrømmer han.

Nå er det Lange Flate Ballær III som har lagt beslag på Harald Zwarts arbeidsdager. For Harald Zwart har langt fra sluppet tak i Fredrikstad.

– Jeg er veldig stolt av Lange Flate-filmene, og gleder meg enormt til å slippe nummer tre. Det er noe med Fredrikstad og stemningen her i byen som rett og slett gir meg energi. Lave skuldre, lite posering og skikkelig hyggelige mennesker. Lange Flate Ballær er en hyllest til byen jeg fortsatt kaller hjemme, sier Harald Zwart.