Elisabeth Mathisen
Kvadrater og rektangler. Det første synsinntrykket registrerer grunnformene i rommet. Vinduet, skrivebordet, skapdørene, avlastningsbordene og grafikken som henger i metallklemmer på veggen. Rundt i rommet går en vever skapning. Hun utstråler en meditativ ro. Elisabeth Mathisen går til én av arbeidsstasjonene, som hun kaller de ulike områdene i atelieret. En kobberplate settes inn med trykksverte, hun tørker vekk det overflødige og trykker et nytt bilde.
Tekst: Mats Linder
Bildene på veggen utstråler patos. En tyngde preget av levd liv. De har en ambivalens mellom håp og fortvilelse. De mørke strekene i kontrast til det uskyldige hvite papiret. Man skjønner straks at Mathisen ønsker å fortelle en historie. Jeg lurer på hva det er.
Dette er mitt første «ordentlige» møte med din kunst. Når jeg ser dine bilder opplever jeg at de omhandler like mye et møte mellom to mennesker som å møte seg selv. Ligger det noe i den tolkningen?
Det vil alltid oppstå et møte mellom to mennesker når verket blir synlig for en betrakter. Jeg tenker på at verket skal møte et publikums blikk når jeg jobber med bildene. At de skal leses av andres øyne en mine. Og jeg arbeider mye med å få motivene til å bli lesbare for andre enn meg selv. På en måte blir motivene virkelige først når de møter publikum. At i det øyeblikket åpnes også et møte mellom kunstner og betrakter.
De siste årene har du arbeidet med det du kaller Sorgarbeider. Kunsten har blitt et terapeutisk hjelpemiddel, samtidig som det resultert i nye verker. Hvordan oppleves det å jobbe med selvbiografiske erfaringer?
Siden arbeidet med Sorgarbeider så har jeg jobbet med sorg over et mistet barn. Jeg ville trekke sorgen med inn i bildene siden sorgen over det tapet fylte meg så mye følelsesmessig. Jeg opplevde det som anstrengt å jobbe med noe annet. Det ble vanskelig for meg. Jeg ville jobbe med bildene som kom til meg fra den livserfaringen uten å fortrenge den. Formale problemstillinger har jeg jo likevel jobbet med i disse motivene. Og jeg tror alle har en form for sorg de bærer på og kan møte bildene med sine egne tolkninger og erfaringer.
For noen år siden studerte du ved Forfatterstudiet i Tromsø. Er det skrevne ord et kunstnerisk format du ønsker å bruke i fremtiden?
Foreløpig har jeg ikke trukket tekst inn i bildene i særlig grad. Det hender jo at jeg skriver titler inn i trykket. Så jeg jobber med tekst og bilde som to adskilte språk. Men jeg er veldig opptatt av bildetitlene og bruker veldig lang tid på dem før jeg bestemmer meg. Så det er mulig at jeg vil integrere mer tekst i bildene senere, eller bare la teksten la være i verket. Det får tiden vise hvordan jeg utvikler det, men foreløpig holder jeg de adskilt.
«… jeg har tenkt på avtrykket fra et menneske som jeg har stor kjærlighet til.»
Du har fortalt at da du drev med videokunst jobbet du både performativt og dokumentarisk. Det er i grunn vesensforskjellige uttrykk. Har du tilsvarende motsetningsforhold som grafiker, eller er det mer tradisjonelle uttrykksmåter du jobber etter nå?
Man kan også se et motsetningsforhold i arbeidet mitt nå med grafikken. Jeg arbeider med abstrakte og figurative motiver. Men jeg prøver å la billedspråket møtes og ha abstrakte elementer med i de figurative motivene. I grafikken jobber jeg ganske tradisjonelt, jeg eksperimenterer ikke med å blande teknikker. Jeg jobber heller ikke med monotypier, men jobber kun med koldnålen. Jeg har opplevd at jeg funnet min egen måte å bruke det verktøyet på.
Jeg er blitt fasinert av ditt bilde under huden. Det treffer en nerve, muligens selvopplevd. De to munnene gir meg et dobbelt budskap. Som en enmannsdialog. Eller et forsøk på å kommunisere med en annen, men som ikke svarer. Hva er tanken bak verket?
Tanken bak verket er at jeg har tenkt på avtrykket fra et menneske som jeg har stor kjærlighet til. At ansiktet til den personen ligger under huden min i kroppen og i underbevisstheten. Siden jeg ofte tegner tidlig om morgenen, etter at jeg stått opp og drømmene fremdeles er i minnet kom dette motivet frem i tankene mine. Så jeg tegnet så raskt jeg kunne, mens følelsene i bildet jeg hadde i tankene var mulig å fornemme.
For drøye åtte år siden flyttet du fra Oslo til Fredrikstad. Kjøpte hus og skaffet deg et flott atelier. Hvordan er det å leve som kunstner i en mindre by sammenlignet med Oslo?
Jeg opplever at jeg har større indre ro her i Fredrikstad. Rett og slett fordi det er en mindre og roligere by. Og jeg merker at den roen avspeiler seg i arbeidet mitt. Det kjennes som en lettelse, som en form for befrielse. Før opplevde jeg at jeg måtte skjerme meg mer og bruke energi på å konsentrere meg og finne den roen som jeg opplever bare kommer til meg her.
Intervjuet er et prosjekt initiert av Østfold kunstsenter ØKS for å profilere Østfoldkunstnere.
Se flere portrett på: ostfold-kunstsenter.no/kunstnerportretter