Bygårdene som ga sentrum et renskårent uttrykk
Telefon-gården, Bjørnen-gården og Berggraf-gården er blant Fredrikstads mest renskårne sentrumsgårder innen funksjonalistisk arkitektur fra 1930-tallet.
Tekst: Lars Ole Klavestad
Da funksjonalismen nådde byen tidlig på 1930-tallet samarbeidet Fredrikstad-arkitektene Arthur Brynhildsen (d.e.) (1877-1945) og Oscar Sandlien (1899-1955) om flere prosjekter. På den tiden var disse de eneste utdannede arkitektene i byen. Bygningen til Fredrikstad Telefon Co A/S i nåværende O.P. Pettersens gate 2, som i dag huser Frisør Vidar Jacobsen og Shiki sushi Bar på bakkeplan, er en av byens første funksjonalistiske bygninger. Det fire etasjer høye bygget i pusset tegl bærer fremdeles navnet Telefongården. I bygningens fjerde etasje lå den automatiske telefonsentralen som var utstyrt for 2500 ulike telefonnummer. På den tiden da funksjonalismen slo gjennom i Norge poppet også telefonapparatene opp i stadig flere hjem. Det er derfor karakteristisk at telefongårdene i norske byer er oppført i funkisstil. Telefongården i Fredrikstad ble tegnet av Sandlien og Brynhildsen så tidlig som i 1931. Allerede året før hadde Brynhildsen tegnet en fire etasjes høy blokk i Storgata 28 med visse funksjonalistiske trekk. Et stilskifte var på gang i arkitekturen.
Funksjonalismens formspråk
Bruk av betong, kombinert med funksjonalismens enkle formspråk, ga nye muligheter. Byens hovedgate, Nygaardsgata, endret mye av sin karakter i den kommende perioden. De store murgårdene tok over for mange av de små trehusene. En av dem som satte sterkest preg på Nygaardsgatas nye uttrykk var arkitekt Arthur Brynhildsen. Før betongen fikk sitt virkelige innpass i de store blokkene var tegl et materiale arkitektene sverget til. Var det noe man hadde nok av i nedre Glomma-regionen så var det tegl. I 1934 tegnet Brynhildsen Nygaardsgata 30 sammen med arkitektkollega Oscar Sandlien. Dette er en enkel funkisgård i fire etasjer, som i dag ikke har noen framtredende plass i bybildet. I dag huser den Sporty og Johan Mathisen ur og optikk på bakkeplan. Sokkelen består av pusset mur, mens de tre øvrige etasjene har teglfasader. De opprinnelige planløsningene for leilighetene i de øvre etasjene preges av knøttsmå entréer, samt kronglete trange ganger og gjennomgangsrom. Mot gata ligger romslige stuer på rad, mens «pikeværelsene» vender inn mot gårdsrommet. Hovedinngangen er fra gata, og selve trappa har et elegant svinget løp som er kronet av et stort overlys. Heis må også ha vært spesielt for en såpass liten bygård på 1930-tallet.
I 1938 tegnet arkitekt Brynhildsen to fire etasjes blokker i Nygardsgata 7 og 9. Nummer 7 har senere blitt kjent som Bjørnen-gården. De var begge L-formede og strakk seg bakover i kvartalet mot Tordenskioldsgate og Vesterelva. Mellom blokkene skulle det opparbeides hage. I forbindelse med dette prosjektet kom Kråkerøy kommune på banen og hevdet at nettopp dette stedet kunne egne seg som et punkt hvor man i framtiden kunne føre en bru over til Kråkerøy på. Bygningssjef Peter Hofstad i Fredrikstad så seg nødt til å hente inn uttalelser fra arkitekturprofessor Sverre Pedersen ved NTH i Trondheim. Han var det nærmeste man kunne komme en guru innen byplanlegging på den tiden. Pedersen lagde skisser på hvordan en framtidig bru kunne tilpasses Brynhildsens blokker. Han tilrådet at den søndre blokka kunne bygges, men at den nordre burde avvente inntil en eventuell bru sto ferdig. Dette skjedde ikke før i 1957, så dermed ble det med den ene blokka. I 1939 utarbeidet så Brynhildsen detaljtegningene til Nygardsgata 7, som er mest kjent som gården som huset restaurant Bjørnen. I høyde økte den fra fire til fem etasjer og ble den største boligblokka i byen. Med en høyde på over 15 meter fra Nygaardsgata avvek planen fra byggeforskriftene, men med begrunnelse i at bygningen kom til å ligge fritt både mot Kirkeparken og Nygaardsbrygga, ble det gitt dispensasjon til oppføring. Foruten næringslokaler huser den 34 leiligheter. De to originale heisene fra da bygget var nytt er fremdeles i bruk og må nærmest betraktes som tekniske kulturminner.
Første av sitt slag
I Fredrikstad var dette et av de første store betongbyggene. Det ble støpt vegger og gulv i armert betong, som så ble isolert innvendig. Inne i bygningen ble det brukt varmeisolerende vegger med lufterom mellom, såkalte bimbs, som ikke var bærende. Denne måten å bygge på kom til å gå igjen i funkisbyggene. Utvendig hadde bygningene en slett murpuss som ble malt tilnærmet hvit. Nygaardsgata 7 har et karakteristisk hjørne mot Domkirken og gatekrysset ved Kråkerøybrua. Over inngangspartiet på hjørnet bretter verandaene og de store vinduene seg rundt hjørnet over fire etasjer. De diagonale rutemønstrene i de svartmalte rekkverkene gir bygningen særpreg. På langveggene preges gateplanet av store glassruter, mens de øvrige etasjene er pusset mur hvor de kvadratiske vinduene har skjematisk plassering på veggen. Trappeoppgangene er markert som vertikale bånd på veggen, og sammen med gjentagelser av verandamotivet, bryter dette opp de store flatene og gir liv til fasadene. I dag bidrar for øvrig god fargesetting til å framheve disse arkitektoniske løsningene.
Restaurant Bjørnen var den første store satsningen til A/S Restaurantdrift, som startet opp høsten 1939. Selskapet fikk disponere lokaler med et gulvareal som var skikket til et større restaurantanlegg. Målet var å skape et restaurantnivå av høy kvalitet. Som interiørarkitekt engasjerte man Yngvar Ultveit fra Oslo, mens maleren Erling Merton, tegneren Øyvind Sørensen og maleren Ivar Bruu fikk ansvaret for den kunstneriske utsmykningen. Restauranten åpnet 6. januar 1940, men var de fem første årene rekvirert av tyskerne til Soldatenheim.
I den såkalte Berggraf-gården (også Krabseth-gården) i Nygaardsgata 21, på hjørnet mot Verdensspeilet og Blå grotte, finner vi igjen mye av det samme formspråket. Navnet har den etter byggherren murermester Aksel Berggraf. Også denne ble tegnet av arkitekt Brynhildsen i 1938, samtidig som han også jobbet med Blå Grotte. Hjørnemotivet, hvor store vinduer og verandaer med karakteristisk rekkverksmønster omslutter hjørnet, gir den ellers så enkle murgården et særpreg. Store deler av den femte etasjen på langsiden mot Nygaardsgata er noe tilbaketrukket fra gata, slik at bygningen virker mindre ruvende. Dette var et pålegg fra bygningsrådet mot arkitektens opprinnelige ønske. På hjørnet, samt på kortveggen mot Kråkerøygata, er derimot veggene ført helt opp, slik selve hjørnemotivet forsterkes ytterligere. På gateplanet er det store butikkvinduer på rekke og rad, kun brutt opp av inntrukne inngangspartier. I mange år lå Krabseth konditori («Krabba») på hjørnet av bygningen, og senere Café Malenkij, men i dag er det Cactus som regjerer i lokalene. Ved siden av holder to frisører hus. I andre etasje ble det opprinnelig prosjektert sju kontorer og en leilighet, mens det i de øvrige etasjene er to leiligheter med ulik utforming.
En annen av arkitekt Brynhildsens bygårder i funksjonalistisk stil er Bardabygget i Nygaardsgata 45, fra 1937, som i dag blant annet huser Choco Loco. Sammen med Telefongården utgjør den fin helhet med fasader til O.P. Pettersens gate, selv om fasadene på bakkenivå har blitt modernisert. Bygningen er i fem etasjer og karakteriseres av et markant vindusbånd som binder sammen kontorlokalene i andre etasje og bidrar til å bryte ned høyden på bygningen.
Artikkelforfatter Lars Ole Klavestad står blant annet bak boken «Arkitekturen i Fredrikstad», utgitt på Gyldenstierne forlag 2014. I boken kan du lese mye mer om mange spennende bygninger i Fredrikstad. Lars Ole Klavestad er landskapsarkitekt MNLA, forfatter og billedkunstner og driver Galleri KLAVESTADi Gamlebyen.